Hahtezan

Det var en gang en mann som het Ahcis, som giftet seg med den lystne og hovne datteren til Mannu (månen). Folk begynte å kalle henne Hahtezan. Etter en tid ble hun med barnet til Ahcis, men trist nok ble han myrdet sammen med mannen til solas datter Njavezan før barnet ble født. Njavezan var med barn samtidig med Hahtezan og så fødte de barna sine til noenlunde samme tid – Hahtezan fikk en jente og Njavezan en gutt. Far til Njavezan, Beaivi (sola) syntes synd på venninnene som var blitt enker og så bestemte han seg for å gi dem vidderein å temme. Så fikk de skolert de ustyrlige villreinene til føyelige tamrein, og de begynte begge å ta seg av buskapen sin. Hahtezan ble likevel bitter på Njavezan for at denne hadde fått en vakker gutt og hun selv bare en stygg jente. Men Hahtezan var en listig kvinne, og hun klarte å røve til seg barnet til Njavezan og legge igjen sin egen datter i steden. Årene gikk, og i tidens løp ble gutten en dyktig jeger og en vis mann. Til slutt klarte han likevel å få greie på sin virkelige herkomst, og han avslørte det han hadde fått vite også til den riktige moren sin Njavezan. Han ble så sint på pleiemoren at han bestemte seg for å drepe begge to – Hahtezan og datteren hennes. I raseri brente han likene deres, og av Hahtezans aske vokste det opp alle slags dyr. Derfra steg det opp frosker, padder, svermere og andre insekter som er til plage, som mygg, reinbrems og sviknott. Også reinene som Hahtezan hadde temmet, ble til disse dyrene etter at hun var død. Selv ble hun etter døden til en ondsinnet, mørk vette, som fremdeles hersker over viddas nattside, onde ånder og mørketiden. Hennes mest trofaste venn er en stor åtselbille, som stadig går ved siden av henne. Om vinteren får hun alle de onde insektene hun hersker over, til å sove i dvale under snøen, men når neste sommer kommer er disse plageåndene atter i gang med å suge blod av mennesker, rein og andre av beboerne i De levendes verden. Flekkene som vises på månen, sies å avspeile Hahtezan og hennes døde datter.

© Goranus Oy 2013. All rights reserved

 

Njavezan

Det var en gang en mann som het Njavvis, som lyktes i å gifte seg med den vakre datteren til Beaivi (sola). Folk begynte å kalle henne Njavezan. Etter en tid ble hun med barnet til Njavvis, men trist nok ble han myrdet sammen med mannen til månens datter Hahtezan før barnet ble født. Hahtezan var med barn samtidig med Njavezan og så fødte de barna sine til noenlunde samme tid – Njavezan en gutt og Hahtezan fikk en jente. Far til Njavezan, Beaivi (sola) syntes synd på venninnene som var blitt enker og så bestemte han seg for å gi dem vidderein å temme. Så fikk de skolert de ustyrlige villreinene til føyelige tamrein, og de begynte begge å ta seg av buskapen sin. Hahtezan ble likevel bitter på Njavezan for at denne hadde fått en vakker gutt og hun selv bare en stygg jente. Men Hahtezan var en listig kvinne, og hun klarte å røve til seg barnet til Njavezan og legge igjen sin egen datter i steden. Årene gikk, og i tidens løp ble gutten en dyktig jeger og en vis mann. Til slutt klarte han likevel å få greie på sin virkelige herkomst, og han avslørte det han hadde fått vite også til den riktige moren sin Njavezan. Han ble så sint på pleiemoren at han bestemte seg for å drepe begge to – Hahtezan og datteren hennes. I raseri brente han likene deres, og av Hahtezans aske vokste det opp alle slags dyr. Senere ble Hahtezan til en ondsinnet vette, og da Njavezan døde ble hun en blid og lys kvinnelig vette – Hahtezans motsetning. Njavezan skapte blomsterfluene og de andre bestøvningsinsektene for at menneskene og skogens dyr skal få molter, tyttebær og andre bær å spise – også til å lagre for vinteren. Som lysets vette hersker Njavezan over viddas dagside, gode ånder og årets lyse tid. Hennes mest trofaste venn er en liten dagsommerfugl, som alltid flyr ved siden av henne. Helst av alt vandrer Najvezan i midnattsol på sommervidda, der hun alltid kan se sin far Beaivi skape lys på himmelen.

© Goranus Oy 2013. All rights reserved

 

Stallo

Stalloene er store og sterke skapninger. De er uforbederlige lekkermunner som elsker sammenkoket kjerringene deres tryller fram. Yndlingsretten deres er suppe kokt på menneskebarn, men det kan hende de til mellommat også spiser av sitt eget spann med trekkdyr, der det hører til bjørner, ulver, rever, jerver og til og med små fjellmarkmus. I tillegg til mat elsker stalloene gull og sølv og annet som er flott og skinnende. De pynter draktene sine med dyreskaller og smykker laget av knokler. De har lange samekniver med sølvskaft som de slakter ofrene med for å lage mat av dem.

Stalloene renner ikke over av medfølelse med ofrene sine. De kan ikke forstå hvorfor barna de har fanget gråter så høyt når de havner i gryta. De synes heller ikke synd på menneskedøtrene som de røver til koner. Ofte må også mennene redde sine nærmeste ut av klørne på stalloene. Det påstås at man hører plystring fra skogenes gjemmer før man treffer en stallo. Når vandreren hører denne lyden, er det best å komme seg vekk fra stedet fort.

Noen ganger utfordrer stalloer menn til brytekamp, og når de taper ber de motstanderen om å drepe dem med deres egen kniv. Det bør man likevel ikke gå med på, for stalloene lider ikke den endelige døden av stikk fra sine egne blankvåpen. Det sies at noen stalloer også har en usynlig hund, som mennesket må drepe etter å ha drept husbonden. Ellers vil hunden slikke sårene til stalloen, og den vil våkne til liv mange ganger sterkere enn den var før den døde.

Stalloene bodde på stedene sine allerede før menneskene kom, og kanskje det er derfor de er så vanskelige medskapninger. De har holdt seg i ro på stedene sine uten å forstyrre noen, inntil menneskene dukket opp og stalloene begynte å lage forstyrrelser ved å drepe og stjele reinene deres. Det fortelles at Mannu (månen) er stalloenes far. Derfor liker de vinteren og ikke sommeren, og nattestid mer enn den lyse dagen.


© Goranus Oy 2013. All rights reserved

 

Cacheravga

Cacheravga er et drømmebilde av et druknet menneske. Den er bitter på menneskene over sin skjebne, og vil hevne seg for sin egen død på alle levende som havner i dens vei. Derfor er det best for mennesker og dyr å holde seg lengst mulig borte fra dens revir. Den prøver ofte å lokke mennesker til å drukne og komme til dens undervannsrike. Den er spesielt interessert i barn, som ellers ville hatt et langt liv foran seg. Barnas foreldre må da gi råd til barna og passe nøye på at de ikke går og svømmer på egen hånd eller leker nær vann, for da kan ravgaen rive dem med seg på dypet. Alt i alt er cacheravgaen et vesen som er særdeles kei, lei og sørgmodig, som ikke har medlidenhet til overs. Den kan ikke lenger få tilbake den levendes liv, så derfor synes den at heller ikke de andre vesnene fortjener å leve et vanlig liv. Vesenet holder til i elver, sjøer, hav og til og med i mindre vann, som tjern og brønner. Ofte høres den skrike fra vannet, men det er mye sjeldnere at noen ser den. De som har sett cacheravgaen, beskriver den som et nakent lik av en mann eller kvinne, som kan ha lang nese, stor munn eller langt hår. Noen sier at det også vokser vannplanter på kroppen. Iakttakelsene avviker mye fra hverandre, og ingen har klart å måle cacheravgaen særlig nøye med blikket. En gang hørte en cacheravga at en mann ba fiskekameraten om en tollekniv for å sløye fisken sin. Cacheravgaen hørte spørsmålet ord for ord og begynte å gjenta fra sjøen det mannen hadde sagt. Mannen ble lei av å høre ravgaen herme, og bestemte seg for å gjøre noe med saken. Han kokte en gryte full av kokende vann og gjemte seg bak strandsteinene – for å vente på at skrikeren skulle komme. Omsider, etter en stund steg Cacheravgaen opp på stranden og mannen tippet det kokende vannet fra en klippe og ned på vesenet. Skapningen løp hylende tilbake til sjøen, og siden da har den ikke skreket til ingen nytte fra ute på sjøen.

© Goranus Oy 2013. All rights reserved

 

Skaimmadas

Skaimmadasene er vannvetter og samtidig eldste i sin fiskestamme. Alle fiskeslag, som sik, gjedde, ørret og abbor, har sin egne eldste som holder øye med sine minste og bestemmer samtidig over fisket av dem. De mektigste av disse fiskene er mye større enn et menneske. Det skal være påtruffet individer som til og med var større enn en båt. Dette har fått mange til å lure på om det som svømmer i sjøen ikke er en fisk, men en hval, som kjennes fra havet. Skaimmadaser kan påtreffes i ulike, både små og store, sjøer, men det føles som om de særlig lever i dypet av de "dobbeltbunnede" saivo-sjøene". Av natur er de grusomme, snarsinte og iblant nesten straffende. Hvis fiskerne tyvfisker i sjøene deres, kan hevnen være voldsom. Midt ute på sjøen kan de la det blåse en vind som øker til storm og herjer med båtene til de synker. Og også da, når fiskerne har hedret skaimmadasen og fisket matfisk etter dens regler, kan den dukke opp i vannskorpen og skremme dem. Noen tror det varsler ulykke bare å se den. Skaimmadasene setter framfor alt pris på ro, for de blir sinte hvis de hører mennesker bråke og rope på breddene av sjøene deres. Menneskene må også holde seg tause og lydløse i nærheten av sånne sjøer der de vet at disse uhyrene gjemmer seg. Noen ganger hører de nøye etter hva menneskene sier om deres hjemmesjø. En gang hadde en gjedde-eldste, som det ble fortalt hadde et urimelig stort hode der det vokste to horn som stod skrått bakover, hørt fiskerne klage over at gjeddene i sjøen hans var mager ufisk. Etter å har hørt praten hadde den i samme slengen gått rasende løs på garna som mennene hadde senket ned i sjøen, og revet dem i filler. Noen ganger forsvinner alle fiskene i sjøene skaimmadasene hersker over, i løse luften. Da snakker menneskene om at de enten har spist fiskene i sjøen sin eller ført dem ned på fjerne dyp. Men fiskerne har jo funnet på en måte blidgjøre skaimmadasene på. De fanger en riktig saftig fugl med fellene sine og kaster den i sjøen som den er. Det sies at fuglekjøtt er skaimmadasens yndlingsmat. Ingen har hørt at en fisker noen gang har fanget en fiskeeldste. Ikke for det, det er neppe mange som ville våget å prøve å fange en.

© Goranus Oy 2013. All rights reserved

 

Gufihtar

Gufihtarene er et sagnomsust folk som det snakkes om rundt kveldsbålene og ved leggetid. De bor usynlig for mennesker i en saivo, som er en omvendt verden under våre føtter. Bare noen få mennesker har fått møte dem. Det snakkes ofte om staselige rein og vakre gufihtar-jomfruer, ved siden av dem ser menneskejenter snarere ut som skaperverk Stallo har hogget ut med øks. Gufihtarenes verdslige rikdom interesserer menneskene, for de har jo hørt om deres skatter, kappe-pesker, enorme reinflokker og smykker som gnistrer om kapp med stjernehimmelen og nordlyset.

Et menneske klarte en gang å stjele gufihtarenes rein, da de hadde forvillet seg fra flokken sin og beitet i De levendes verden. Gufihtarenes rein kan stjeles ved å kaste en samekniv eller noe annet skarpt over ryggen på dem så mennesket får dem til seg selv. De stjålne reinene blir vanligvis lagt merke til av andre mennesker, og nettopp derforlever ryktene om at gufihtarene finnes virkelig sterkt – alle vet nemlig at man ikke støter på så edle og eiendommelig fargede rein i flokkene til menneskene i De levendes verden. En gufihtar er litt mindre enn et menneske, men også vakrere enn det, selv om den ellers likner på mennesket. De har en dragning mot overdådige levesett og de lager ofte fester der bordene bugner av de lekreste retter: røkt reinsdyrstek, blodpølser laget i reinmager, kaker av reinhjerne, moltesyltetøy, stekte vårgjess og kjøttvelling iblandet allslags bær fra naturen, som blåbær og krekling. Noen gufihtarer er svært flinke til å joike, og mange mennesker har lært staselige joiker mens de har vært på besøk hos dem.

© Goranus Oy 2013. All rights reserved

 

Biergotontta

Menneskene skiller mellom stallo og tontta ved at stalloene ser noenlunde ut som mennesker, de er toøyde skapninger. En tontta har bare ett øye. Tonttaen er skildret som en svært ondsinnet vette, men i virkeligheten er også den en slags skytsånd. Den tar seg nemlig godt av de tingene den har tatt på seg å beskytte. Den gjør stor skade på fremmede til beste for dem den har bestemt seg for å trygge. Tontta-vettene har likevel noen som er større enn dem; overguden Olle Tontta, som så også er en svært fortredelig skapning mot dem den ikke holder for sine egne. De mest ondsinnede noaidene har utnyttet disse vettenes natur gjennom tidene. De har bygget seg en Biergotontta til håndlanger, den har de utformet enten av leire, av tøy eller hogget ut av tre. Sånn skaper de seg til hjelpeånd et utyske av en Tontta, som beskytter dem og som gjør ondt mot fiendene deres. Det er likevel ikke lett og ufarlig for en noaide å lage en Biergotontta. Til sitt verk må han la halvparten av blodet sitt renne, og halvparten av sjelen, før vesenet er klart til å vekkes til live. Noaiden kan sende Biergotontta etter en fiende, men hvis den ikke finner sitt offer i løpet av et år, kommer skapningen tilbake for å jage sin skaper. Og da, hvis noen klarer å drepe en Biergotontta de har fått etter seg, er noaiden som har skapt den i livsfare. Han har jo skapt den med halve sjelen sin, så dødskramper er mer enn mulig.

© Goranus Oy 2013. All rights reserved

 

Ulda

Uldaene er høylydte og livlige skapninger som lever under jorden i en saivo, iblant er de også stille, sky og tilbaketrukne – det kommer an på situasjonen. De bor i en omvendt verden, så boligene er vrangsnudde sammenlignet med menneskenes hjem. Uldaene er et menneskelignende folk, men mye mindre. De er usynlige skapninger, som likevel kan vise seg for de menneskene de foretrekker. Det er altså ikke alle mennesker som kan se uldaene, men de fleste kan likevel høre lydene av livet deres. Men dyrene ser dem, og derfor kan menneskene undre seg over husdyrenes oppførsel, om de selv ikke legger merke til noe usedvanlig rundt seg. Noen gangen besøker uldaene jordens overflate i De levendes verden og da kan det hende at et menneske iblant forviller seg på besøk til dem. Da er de gjestfrie og gavmilde, om det faller seg at de liker gjesten. Hvis gjesten har hjulpet dem i en sak, da belønner uldaene denne fyrstelig og behandler denne bra. De er ikke alltid fullstendig harmløse for mennesker. Det snakkes om uldaer som har klart å bytte menneskebarn med sine egne, rynkete oldinger, så de ikke trenger å bekymre seg for sine gamle. Da undrer menneskemødrene seg over hvorfor de snille småttingene deres på et øyeblikk har blitt til så stygge og gretne utysker av noen barn. Det sies også at noen mennesker av vanvare har satt opp gammen sin på samme punkt som de underjordiske gammene til uldaene. Da kan det dukke opp en gammel ulda-kjerrring fra skogens gjemmer, som oppfordrer folk til å flytte fra stedet sitt. Hvis disse ikke går med på oppfordringene, begynner uldaene å bringe menneskene allslags forstyrrelse, hva enn de finner på.

© Goranus Oy 2013. All rights reserved

 

Tsarahus

Tsarahusen er en vette som plager menneskene mens de sover. Den er en plageånd, som plager dem på alle mulige måter i søvne. Den har som mål å bringe både plage og skam. Tsarahusen viser seg i mange forskjellige former. Mennene kan se og oppleve den som en opphissende kvinneskikklese, som får dem i en skammelig tilstand. For småbarn kan den vise seg som en hylende og skremmende "smådjevel", som får dem til å tisse på seg i senga. Noen ganger viser den seg slett ikke, bare lager skremmende og underlige lyder som menneskene hører i søvne. Den kan klirre ved soveplassen eller banke på døra i gammen og gjøre menneskene forundret. Tsarahusen kan også understreke menneskets villfarne antagelser om en ting. Den kan få en mann til å tro at kona har en annen mann og på den måten skape sjalusi. Iblant påstår den at noen har stjålet ting fra et sovende menneske, selv om det slett ikke forholder seg sånn. Den innbiller mennesket at det det frykter mest er sant, og den er til stor plage for sine ofre. Iblant gjør tsarahusen nesten kostelige kunster. Den setter mennesket til å snakke og rope flaue ting i søvne. Sånn får den til stor skam, når den sovende om morgenen må forklare det som er blitt sagt i søvne. Ofte håner og spotter den, hvis et menneske har opplevd stor ulykke og sorg i livet.

© Goranus Oy 2013. All rights reserved